MIN HISTORIE
Det begynte som en svak følelse av å ikke klare over alt en dag for mange år siden. Lite visste jeg om hva det skulle utvikle seg til etter noen år. Og glad er jeg for det.
Jeg gikk stadig hjem med magesmerter, ihvertfall sa jeg det til lærerne, jeg visste ikke hva som var galt. Hele kroppen streiket men jeg kunne ikke forklare meg. Ofte når jeg kom hjem hadde jeg 40 i feber, kvalme og slapphet, hva var galt? Mange år gikk med sykdomsperioder, måneder tilbragt i senga og smerter. ME sa de og sendte meg hjem fra sykehuset, jeg hadde en følelse av at det var feil men orket ikke kjempe imot. Helt til en dag tærne mine begynte å hovne opp og bli sterkt misfarget, først på den ene foten, og til slutt på begge helt opp til anklene. Dette var starten på år gående på krykker. Nå var jeg virkelig bekymret! Legene klødde seg i hode, dag etter dag lå jeg på sykehuset og ble undersøkt. Mange medisiner ble prøvd for å stoppe det uten hell, føttene var nå nesten svarte! Jeg har nesten ikke vist bilde til noen men nå har jeg tenkt å legge det ut her, om du er veldig følsom for sånt så anbefaler jeg å bla forbi.
Her ser alle at det er noe galt, og kan kanskje skjønne hvorfor jeg gikk på krykker.
Etter mange vurderinger fant de ut at de skulle sette sammen et team av kanskje 15 leger fra forskjellige steder som skulle se på meg. Etter dette kom de litt lenger og fant ut at jeg mest trolig har den sjeldne sykdommen SLE- systemisk lupus erythematosus. Dette var i 2010. For å være helt sikker og utelukke andre ting ble jeg sendt til forskjellige sykehus på diverse undersøkelser, deriblant Rikshospitalet i Oslo, det skulle det bli starten på enda ett mareritt. De fant ut at jeg hadde en svulst..
Jeg var overbevist om at det var ondartet med en gang jeg hørte det, men det trodde ikke legene noe på. Jeg valgte å operere så fort som mulig selv om jeg var kjempedårlig og ikke viste hvordan jeg kom til å reagere. Dagen for operasjon kom og jeg var faktisk ikke nervøs, jeg ville bare få vekk styggheten. Jeg ba om å få være alene når de trillet meg ned siden jeg visste at det ville bli tøft for mamma eller pappa å bli med.
Neste jeg husker er å våkne av mange leger rundt meg. Her er ett utdrag fra en tekst jeg har skrevet om dette:
«Jeg våkner, blunker, skjønner ingenting. Det svirrer rundt meg, jeg blunker igjen.
- Marte? Marte?
Noen stryker meg i kinnene, jeg myser og ser mange hvitkledde folk. Nå husker jeg, jeg er på sykehuset.
Jeg gjør alt for å klare å holde øynene oppe, de glir igjen, de hvitkledde svirrer rundt,virker stresset.
- hjertet, det virker stresset, hører jeg noen si.
- Vi må gi henne noe. Marte?
Det blir satt inn medisin i en av slangene på venstre arm, det går kaldt igjennom meg.
Jeg prøver å snu meg, men merker en nål i halsen, prøver å ta opp hendene men de stoppes av nåler og ledninger, jeg kan ikke røre meg. Hjelpes så full jeg er av nåler, og så kvalm jeg er. Ved enden av senga sitter ei dame og skriver, ser opp på alle målerne som er koblet til meg hvert sekund. Noe piper, hun reiser seg, trykker og setter seg igjen. Stille. Jeg detter bort en liten stund, føles ut som jeg svever. Hva er det som skjer? Jeg våkner til ? går det greit med deg marte?
Greit med meg, hva er det hun tenker? Jeg vet det er kreft.
Jeg åpner munnen, ingen lyd kommer ut. Hun setter seg igjen. Jeg er kvalm men får ikke sagt i fra, jeg gråter.»
Det skulle vise seg at jeg hadde rett. Papilært nyrecellecanser Fuhrman 1, grad 2. Ondartet nyrekreft.
Heldigvis klarte de å fjerne alt, og nå 1 år etter har ingenting kommet tilbake, og det er jeg enormt glad for. Før hver eneste sjekk er jeg veldig nervøs, og VELDIG lettet da jeg kommer ut med gode nyheter.
Kunne skrevet så mye mer, men da hadde dette blitt milelangt. Jeg går iallefall på mange medisiner nå som holder alt litt i sjakk, føttene er mye bedre selv om smertene sitter igjen og de fortsatt til tider er veldig lilla. Folk tror jeg er bra nå, men de skulle sett meg ligge på sofaen og sove midt på dagen, se meg ta smertestillende ofte, gråte av fortvilelse og legge meg tidlig pga utmattelse og feber. Nå er vi godt i gang med den verste tiden for meg på året , nemlig vinter og kulde. Det kom så brått på i år att jeg gråt av smerte de første dagene. Jeg er utrolig flink til å skjule ting.
Men nå føler jeg att det har vært masse negativt her, jeg er så langt i fra en negativ person. Bare spør folk i rundt meg, jeg er vel kanskje den som er litt for positiv til tider? Hehe. Det skal også sies at jeg er mye bedre og klarer for eksempel å være litt i barnehagen akkurat når det passer meg, det er noe som gir meg så UTROLIG mye. Har ikke ord en gang! Jeg kan godt få klump i halsen og tårer i øynene av å tenke på hvor godt det er å leve, har jeg en bra dag , ja så har jeg ikke vanskelig for å vise det :-) Jeg har også klart å tatt 4 kurskvelder av 5 på trafikalt grunnkurs nå, dette er noe som er veldig stort for meg. Bil er noe jeg føler jeg må ha for å komme meg rundt så dette skulle jeg klare. Nå mangler bare en kveld :-)
Jeg må også få si tusen takk til alle de rundt meg som gjør hverdagen mye bedre. En klem, ett fint ord, det betyr så masse! <3
Er det noe dere lurer på , bare spør ivei :-)
- Marte Knaplund
